Skuffelse

Livet byr på skuffelser - også. I mange forkledninger. Vi kan bli glemt, noe kan slå feil, plutselig blir det væromslag eller de er utsolgt på akkurat den isen du hadde gledet deg til. Skuffelser er som det krydderet som gjorde maten litt for bitter, litt for sur eller salt og vi kan velge om vi vil spise maten allikevel eller finne noe annet. Skuffelse-opplevelsen kan lett dra med seg mislykket-følelsen, jeg er ikke så mye verdt-følelsen og kritiker-stemmen. Sårene våre blir tydeligere og vi prøver å finne veier ut. Iskrem er en skikkelig alliert der. Kan være. En etter en går skjeene i munnen i forsøk på å døyve, i forsøk på å fylle på med noe som godt, noe som er sansbart der og da. Men er følelsen for sterk og åpningene for små, er sjansene store for at vi får mer vondt i magen enn glede i ganen... Skuffelse-følelsen blir som et teppe av tåke som kludrer sannheten vår til. Sannheten vår blir uklar og egen-kjærligheten satt på prøve. Jeg kjenner jeg kan bli destruktiv. Lar kritiker-stemmen få slippe til, åpner for en tvungethet som hindrer den naturlige flyten og bare er opptatt med å få ting unna, kanskje i håp om at det kan døyve smerten, i hvert fall gjorde det at jeg fikk gjort det om ikke annet... Og dette andre som vi da fikk gjort isteden, kan jo faktisk være en gave, det kan være nok til at vi våger å ta inn mer av gode igjen - eller det kan kjøre oss lenger inn i skuffelsen, forlattheten, verdiløsheten og mørket. Så får vi på en eller annen måte tåle det og. Vite at ikke noe mørke varer evig. Alle sykluser er i bevegelse. Natt blir til dag, død blir nytt liv. Det er bare et spørsmål om tid, tålmodighet - og anerkjennelse av det som er. Akkurat nå. Akkurat her. Med skuffelse. Som åpning eller som lukking. Men hver gang vi tåler skuffelsen og reiser oss igjen, bygger vi litt motstandskraft. Og den motstandskraften heter egen-kjærlighet.