Search

EN VERDEN I ENDRING

Det er mye som rører seg nå, her vi sitter i hvert vårt hjem, omsluttet av egne tanker og følelser. Vi prøver å manøvrere i et kaos av informasjon, finne vår sannhet, foreta valg, puste i tråd med samvittigheten vår.


Men hva styrer valgene våre, hvilke strenger av sannhet vibrerer i en tone som gjør at vi kan puste…hva sier den dype pulsen av liv dypt inni hjertet vårt...?


Et virus har endevendt en verden. Vi opplever ting vi aldri hadde drømt om. Noen roper om vaksinepass, andre oppretter folkedomstol, atter andre retter pekefingeren til noen som klemmer i full offentlighet.


Hva er det som skjer? Hva er det som vekker våre reaksjoner, våre ønsker om å rette på andre, følge retningslinjer, ikke følge retningslinjer, rettferdiggjøre tiltak som for bare ett år siden ville blitt sett på som brudd på menneskerettigheter…


Hva er det egentlig som skjer..?

Bakenfor maskene av virus og vaksine, bakenfor stadig divergerende smittestatistikker, bakenfor lockdown, bevegelsebegrensninger og regler som stadig endres… bakenfor alt det…eller kanskje innenfor..? Inni hjertene våre…inni dypet av vår sjel…hva skjer der..?




Den 21.12.2020 gikk vi planetarisk over i vannmannens tidsalder. Noen sier det markerer slutten på mørkets tidsalder. At det er nå i 2021, og ikke i 2012 som er det store skiftet. Vannmannens verdier er vennskap, samarbeid, sant demokrati, en invitasjon til å åpne hjertene, se, kjenne, oppleve at vi er alle ett…alle likeverdige, alle kjærlighet…


Jeg kjenner det er mange lag i dette. Og flere har jeg selv brukt flere år på å akseptere, flytte inn i. Men alle de lagene jeg til nå har opplevd, sett glimt av, har vært holdt og levd som del av en bevissthet blant flere av verdens befolkning gjennom titusener av år. De har bare ikke ropt så høyt om det… De har sett, kjent, visst og holdt det som omtales som enhetsbevissthet, kristusbevissthet, hjertefokus og tilhørighet på alle plan. Mens en annen tilstedeværelse omtales som separasjon, adskillelse, individualisering…


Er det dette som utspiller seg nå – i dypet av vår sjel og våre hjerter? Det virkelige skiftet fra mørke til lys? Der alle sider ved det som ikke er lys blir endevendt, kastet frem, speilet for å bli sett på, kjent på, vridd rundt i all sin smerte…så den og kan favnes av hjertet, i medfølelse og kjærlighet, smelte sammen med lyset igjen etter tusener av år i glemselens hav… Jeg kan kjenne igjen denne kampen i mitt eget indre. Smerten av å tro at jeg er alene, smerten av frykten for alt jeg ikke vet, ikke har kontroll på, smerten av å ikke kunne hvile…ordentlig. En uro…en skjelvende redsel som sier ting som: hva om jeg gjør noe feil, hva om jeg ikke er bra nok, hva om jeg ikke hører til/blir akseptert… Denne dype redselen som bunner i en frykt for adskillelse som vi er blitt ledet til å tro på så altfor lenge… Nå begynner vi å gjenoppdage det som disse menneskene rundt om på kloden vår aldri glemte, men hele tiden har visst; at under all redsel og frykt, finnes en kjærlighet som favner alt… Det er denne som rister på seg nå, vil vise seg, vil holde, se, kjenne, la oss få oppdage at vi er en del av, at vi blir holdt, sett og elsket – som det unike mennesket vi er, som en del av en større helhet.


”Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet. Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser. Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest. Vi spør oss selv, ”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull, og fantastisk?” Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette? Du er et barn av Gud. Å gjøre deg selv liten gjør ikke verden bedre. Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten, for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær. Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss. Den er ikke bare i noen av oss, den finnes i oss alle, når vi lar vårt indre lys skinne, tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme, når vi frigjøre oss fra vår egen frykt, vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.” Marianne Williamson.


Jeg ønsker dere alle en inderlig god reise inn i lyset og i alle de valgene du møter på veien. Frykten er en bevissthet som har levd i oss lenge nok. Og fra den har fødtes makt, kontroll, grådighet, sammenligning, manipulasjon, fremmedgjøring, hat, depresjon, smerte, adskillelse, dualitet, knapphet og mangel på tilhørighet. Nå når lyset rister på seg i dypet av vår eksistens, fyker frykten frem i alle smertens korridorer og hvisker ord som resonnerer med så mye av det vi har lært, trodd og til stadighet hører. Så det er en sterk og konfronterende reise å velge lysets vei, men også en reise full av glede, varme, nærhet, mening, dyp hvile, ro og tillit – for i dypet av lyset finnes vissheten om at vi hører til. Og vi er ikke alene.




I kjærlighet og tillit, fra et medmenneske til et annet, fra et hjerte til et annet,

Anne Birgitte Solli


2 views0 comments

Recent Posts

See All